"Hey, hey, you, you, I don't like your girlfriend!"

En lang tid i 2002 var jeg fryktelig flau. I 2004 var jeg minst like, om ikke mer flau. I 2007 topper jeg flauhets lista med stor margin.

Jeg snakker selvfølgelig om musikk. Musikk man absolutt ikke skal like. Ikke engang som en spøk. I 2002 hopper Avril Lavigne opp og ned på biltak, og man kunne jo ikke unngå å like singelen Complicatet helt innerst inne!?! Jeg håper virkelig ikke det, ellers var jeg fryktelig alene. Til mitt forsvar, skal det sies at jeg var midt i målgruppen, 15 år og sinna.


I 2004 mister jeg veldig mange av mine argumenter for å like Avril, men jeg har fortsatt et igjen. Lene, min søster, elsker både Don't Tell Me og My Happy Ending, hun hører på Under my Skin dagen rundt, til min begeistring. Jeg hadde en teori; om man bare hørte på en plate nok, uansett hvor dårlig det var, endte man opp med å like det. Dette var altså min unnskyldning for å kunne synge høyt til absolutt alle låtene på det albummet.

I 2007 har jeg virkelig ingen grunn til å like vår kjære wannabe teenage rebel Avril Lavigne. Ikke engang spør hvordan jeg klarer det. Jeg som skal ha så god musikksmak. Musikk er jo min ting! Vel, ingen er perfekte, men når jeg hører førstesingelen Girlfriend fra The Best Damn Thing, lurer jeg på om jeg har noe identitet igjen. Er jeg iferd med å finne den bortgjemte og forhåpentligvis godt begravet tenåringen i meg? Den jeg var da jeg gikk i 10 klasse, elsket HIM og (Skrekk og Gru!) Nightwish og gikk i flagrende gevanter og flotthatt?


Jeg håper for guds skyld ikke det. Jeg velger å tro at det er en liten svakhet jeg har. Jeg velger å tro at jeg har en svakhet for enkel, radiovennlig, kommersiell populærmusikk uten kvalitet. Det er noe med det hele som på en merkelig måte appelerer til meg og gir meg lyst til å hoppe på biltak selv. Jeg avslutter med å sitere Avrils nyeste "Girlfriend";

Cause, She's like so whatever
And you could do so much better
I think we should get together now
And that's what everyone's talking about!


Jeg er så fryktelig lei av kvalitetsbøker at jeg tar igjen på meg selv. Skaper litt balanse liksom!

Sol, sol kom til meg. Regn, regn gå din vei!

Stephen Fry er en fantastisk mann. Han leser Harry Potter for meg dagen lang når jeg er syk. Jeg har vært syk i nesten en uke nå, og det er vanskelig å finne på noe som ikke tapper meg fullstendig for energi. Det er derfor vi har lydbøker ikke sant! Jeg trenger ikke lese under lesetørke og jeg slipper å få vondt når Emma Watsons hensynsløst myrder Hermione. Jeg trenger ikke å tørke vekk tette tårer under Dumbledores død for å kunne lese videre. Stephen Fry kan bare lese høyt for meg og jeg kan høre. Det er virkelig herlig. '

En ting jeg har funnet ut da, er at Order of the Phoenix er min yndlingsbok. Den svever litt høyere enn Prisoner of Azkaban. Dette er litt rart. Det er kanskje den mørkeste av de alle, men jeg liker så godt de små lyspunktene, som Fred og George, Orderen og selvfølgelig Dumbledores Army og faktum at Neville gjør enorme fremskritt. Jeg liker alt dette. Og jeg liker det faktum at filmen snart ruller over kinoene. Ikke minst, grugleder jeg meg noe fryktelig til siste bok i Potter serien. Harry Potter and the Deathly Hallows. Hvilken sommer dette kommer til å bli!

Russ!

Siden du krever det Ellinor, skal du få virkelig kjedelig nyheter!

Russen har inntatt Moholt. Nok en gang er jeg livredd. Jeg var til og med livredd da jeg selv var en fryktelig kjedelig russ.

Her i Trondheim er dog russetradisjonene noe annerledes. De har begynnt allerede! Det er ikke 1. mai engang, er ikke det liksom en regel?

Jeg skulle en liten tur på butikken, idet jeg ser tre menn i russeutstyr, nærmere forklart en liten genser og russelue. Det var virkelig ubehagelig skal jeg si deg! Jeg gikk så nært veggen jeg kunne. Jeg er som sagt livredd. Lenger borte i gata ser jeg et større antall russ leke noe som ser ut som paradis, eller kanskje strikkhopp, jeg blunket bort mot dem, og fortsatte å gå unaturlig fort.

Hvert år er det det samme. De er fullstendig uberegnelige. Jeg kan ikke huske at vi var så uberegnelige! Jeg har fine minner om å pusse tenner i fontener, for så å pusse fotgjengerfeltet med samme tannbørste. Vi var harmløse, selv om jeg sverget på at jeg skulle være en fryktinngytende russ.

Jeg hater russen.

Where, Where? There!

Jeg er for tiden bortført til et helt annet århundre. Ofte undres jeg over hvor jeg er endt opp, men de lærde grå strides. Noe sier meg at jeg er nødt til å kle meg opp til middag i et veldig herskapshus på 1800-tallet, mens noe annet forteller meg at jeg faktisk er i en kirke på en helt annen planet.

Arcade Fire forteller meg nemlig at de vet om et sted hvor ingen biler, båter, fly eller romskip drar. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke dette. Himmelen kanskje? Jeg tar uansett kirkeorgelet fatt og hamrer med. Jeg vet at vi aldri kommer til å sette en fot utenfor denne gudsforlatte kirken, men det gjør meg ingen verdens ting. Dette er akkurat det samme de gjorde forrige gang. De vugget meg i søvn ved å fortelle meg at jeg helst burde unngå å sove, rett og slett fordi tiden vekker alle babyer og dreper gamle folk. De truer med Alexander som ble bitt av en vampyr, og dermed må drikke sitt eget blod og de lokker med elskerne som lager tunneler i snøen, får langt hår, og glemmer alt de en gang visste. Jeg faller alltid i fella.

Noen ganger er jeg dog nødt til å komme opp etter luft. Jeg trekker inn ren 1800-talls engelsk luft og snakker på et fryktelig borgelig nivå. Jane Eyre er min ukjente storesøster og vi er begge ganske forelsket i mr. Rochester.

Jeg tror ikke dette er helt sunt. Ferier har aldri helt vært min ting. Ikke en gang en ukes ferier. Jeg mener, man vet jo aldri hvor man lander!

Planer

Jeg gleder meg veldig til tiden fremover. En eksamen lettere og med store planer om hjemreise og Bright Eyes konsert er ikke motarbeidende faktorer. Min hjemreise den 20. Mars fører med seg masse fint. Nevnte konsert med Bright Eyes, min selvdestruktive helt oppigjennom mange år kommer til å bli meget interessant. Desverre var jeg ikke i stand til å få tak i billett til min gode venn og eneste meddyrker Kaja i Bergen, derfor drar jeg alene. Jaja..

(Jeg må huske på å dra en tur til bestemor, husk husk husk annette.)

På hjemreisen har jeg klart å forhandle med meg min stesøster Anette oppover. Jada, hvor sært er ikke det, to An(n)etter. Hun skal være her tre dager før hun drar hjem til det trygge Vestfold. Etter et flott opphold med Anette kommer Kaja Piraya(en annen Kaja som dykker i Lofoten) for å sove over to dager før hun drar til Egypt.

Så, se på meg; Jeg har planer!

Snobber og musikk

Jeg begynner å bli litt lei av musikksnobber. Det er greit at man fremmer den gode smak, flott, noen må jo gjøre det og, men jeg gidder faen meg ikke være en av dem lenger! Heia Mika og den dårlige smak!

Min helt Mika

Ny musikkoppdagelse! Marthe viste med dette på platekompaniet, og jeg klarte ikke la være å komme med latterlige mooves. Lollipop, Big Girl (Se Morrisey) og Grace Kelly er ekstremt dansbare.

Først og fremst. Legg fra deg alle hemninger, selvhøytidelighet og vissheten om at Scissor Sisters og Freddy Mercury har gjort akkurat det samme før Mika.

Mika - Life in Cartoon Motion fikk slakt i DB og VG, DB skrev, og jeg siterer "Hvis du digger Grand Prix...". Saken er at du antakeligvis kommer til å like Mika om du liker Grand Prix, men faen heller. Gi nå litt slipp på den snobbete selvhøytidelige holdningen og bare slapp av da! Jeg har aldri eid et kulere album noen gang. Det overgår Kaiser Chiefs med "nanana" greia til de grader! Nei, noen ganger må man bare ha det litt morsomt.

Don't Panic.

Dette har vært en fin dag. Den startet med at jeg fikk brev fra min gale bestemor. I dette brevet lå det to bingo flax. Her ligger altså min økonomiske redning. Jeg vant 60 kroner.

Så møtte jeg Marthe, vi satt oss på kafe og hun betalte min kakao. Det var fint, for jeg har omtrent 60 kroner igjen å bruke til den 15. Morten ringte, og jeg lurte han, det var gøy, for jeg klarer aldri å lure han. Etterhvert gikk vi gikk til HM og så hjem til mitt rom for å drikke te og se The Office uk. Alt i alt en flott dag!

Let me go, Let me go, Let me go, Let me go!

I kveld var jeg på studentersamfunnet for første gang! Jeg har ikke vært noe flink til å gå ut for å bli full for å si det sånn. Iallefall var jeg på samfunnet i anledning en konsert jeg på forhånd visste ville bli bra. Jason Molina, kjent fra Magnolia Electric co og Songs:Ohia hadde funnet veien helt fra statene opp til det kalde nord. En seier for konsertnorge! Vi snakker tross alt om kvalitetsrock her!

Et småfullt nervevrak setter føttene sine innefor det enorme lokalet. Hvor i helvete skal jeg? Klubben? Hæ, opp trappa sier du? ah, opp trappa! greit, en hindring lagt ned med vold. Neste hindring; Ehm, skal døra være stengt? okai, jeg kommer i prat med ei jente fra Malaysia og en gutt fra Vietnam. Vi flokker oss rundt baren, og venter på at det hele skal starte.

Folk kommer og går, presser seg frem og tråkker på beina mine. Faen, jævla fulle engelskmenn, svære er de og, blokker utsikten! Mine stakkars nye venner er ganske lave, så de ser omtrent ingenting av scenen. Noen fra klassen har snikt seg inn i lokalet, vi nikker høflig og jeg snakker videre med de andre.

På et eller annet tidspunkt har Mister Molina boltret seg på scenen med en farris bris og øl. Han fleiper! Hver gang dette skjer blir jeg overrasket, for tekstene er ikke av den positive sorten. Han er virkelig flott der han står/sitter (jeg ser ikke), smiler og flirer til og med! det hadde jeg ikke regna med, jeg som trodde dysterhet ville være stikkord her.

"You're making magic!" siern til oss, også "And I'm taking it away!" Selvironien er på plass, ekstra stjerne i boka.

Flott kveld, note to self; legg tøyler på den store angst, og dra på konsert!

Perler man glemmer

Og så kommer tvilen. Ulempen med top 5 lister. De fungerer ikke i lengden! Plutselig husker jeg album som er like gode, om ikke bedre enn de på den faktiske liste. (Herregud herregud herregud, hvordan kunne jeg glemme de, svik annette, svik! akk og ve, hva gikk det av meg?). Den hysteriske delen av meg pleier å presse seg gjennom veggen jeg har bygd rundt den, bare til det formål å gjøre meg, nettopp, hysterisk.

Plata jeg helt hadde glemt er en liten perle fra 90-tallets amerikanske indiescene. Jeg nekter å ikke ta den med på min top 5. Jeg nekter! Hører dere? Nekter! Jeg bryter alle diskurser og meninger ved en top 5 liste, og presenterer Neutral Milk Hotel - In The Aeroplane Over The Sea. Perlen skal få lov til å dele plass med Manics, på hedersplassen. De kan få lov til å trøst hverandre i harde tider, og så kan de skremme hverandre i hjel til andre tider. Neutral Milk Hotel har en noe forstyrret låtskriver som kan finne på å slenge ut linjer som;

And your mum would stick a fork right into daddys shoulder, and dad would throw the garbage all across the floor. As we would lay and learn what each other bodies were for.

Neutral Milk Hotel har den samme tingen som Dylan, man får aldri helt tak på de. Hør bare Communist Daughter.

Så sies det da også at Jeff Magnum, låtskriver og hjerne bak Neutral.., trakk seg tilbake fordi han ble gal. Jeg tror ikke på det, men det er i det minste verdt å merke seg.

Song to the Siren

Den 24 februar spiller danske Song to the Siren på klubben i Trondheim. Dit skal jeg, om jeg får billetter. Jeg kan rett og slett ikke leve et liv uten å ha sett de live en gang til.

http://www.songtothesiren.com/

Sanglerker, forèn dere.

Her er ulempen ved å dele bad og kjøkken med andre mennesker:

nå nettopp satt jeg å sang. Jeg sang høyt og fryktingytende til Shins, i den tro at min dør var lukket. Ja, du vet hva som kommer. Døren var altså ikke lukket, hvilket jeg oppdaget da det kom små latterhikst fra kjøkkenet. To av tre mennesker hadde samlet seg for å lytte. Flott. Bare Flott...

Norsk musikkliv bare lever, liksom!

Et lite spark i rumpa til vår egen Spelleman;

http://www.panorama.no/vis.php?kat=6&did=5440

Prosesser prinsessor!

Jeg gjennomgår for tiden en sorgprosess, for andre gang. Forrige gang jeg gikk gjennom prosessen var jeg rundt 16, hadde hørt Jeff Buckleys eneste ferdige album veldig veldig mange ganger. Han druknet i Mississippi elva 30 år etter sin fødsel.

Det hele er fryktelig tragisk, og jeg kommer visstnok ikke helt over det, for jeg sitter da her, klokka halv tre om natta å hører Morning Theft for tiende gang. Jeg får meg ikke til å slå den av, som om han dør enda en gang om jeg våger å pirke borti stoppknappen. Jeg sitter her å surmuler om en eller annen ypling som ikke engang fikk sluppet sitt andre album. Hva er det for noe? Johnny Cash er et sorgprosjekt! Men nei da, ikke en eneste tåre.

Kanskje det er faktumet at denne mannen ikke skal lage en ny haug med flotte låter som er så jævelig. Jeg er ikke sikker, han kunne ha blitt stor, ikke sant! Vi snakker jo tross alt om mannen som skjønte Hallelujah her, den første som så potensialet i den noe rufsete orginalversjonen til Cohen. Ikke det at Cohens versjon er dårlig, jeg sier ikke det, men Jeff Buckly gjør den bedre, han tyner melodien til ytterpunktet, og synger så hjerteskjærende ærlig som overhode mulig. Så alle prinsessor, la oss løfte glasset, tørke en liten tåre, tenne et lys, og skåle for tapt genialitet!

Harry Potter og de vises klikk

I vår lille skoleklikk her i Trondheim Diskuterer vi. Vi diskuterer mye og jeg prøver desperat å være like smart som de andre. En sak vi har diskutert sønder og sammen, er Harry Potter. Vi er da tross alt litteraturstudenter! Den aller siste boken kommer om ikke alt for lenge, og vi gleder oss hensynsløst, der vi i kafeteriaen sitter å utveksler konspirasjonsteorier og andre teorier. Hvilket vi selvfølgelig gjør høylytt! For vi er litteraturstudenter, og visst faen kan vi tolke og analysere!(vi har en tendes til å bli overengasjert, ja.) Jeg begynner dog å bli litt smålei, når vi for femtende gang går igjennom hvorvidt Snape er ond eller god, hvorvidt han er dobbel-, eller til og med kanskje trippelagent. "Er Harry en del av Voldemorts sjel?" blablabla.

Tingen med disse samtalene er at jeg plutselig kommer på hvor ekstremt bra Harry Potter er. Hvor godt skrevet den er, med alle sine detaljer og skjulte hint. Det er ikke bare en sånn serie man kan diskutere sønder og sammen, det er en serie man skal diskutere sønder og sammen. Man skal tolke og analysere, plukke setningene fra hverandre for så å lese det som ikke står der.

Den siste boken skal hete Harry Potter and the Deathly Hallows, men ingen vet når den kommer ut. Rowling får værsågod klare opp i hint og detaljer. For som det står i Barthes' artikkel om virkelighetseffekten, detaljer er unødvendig hvis de ikke har noen grunn til å være der, kort fortalt.

De Lærde

De O' Hellige musikklærde (kritikerne) har hengt seg opp. Jeg har sjekket ut samtlige musikknettsteder i den siste tiden, for å vite om det er greit å elske The Shins - Winching the Night Away(Hah, som om det skulle være noe problem). Men de Lærde strides. "Er dette like godt som de andre eksepsjonelle albumen deres?". Om jeg hadde vært en av De Lærde, ville jeg påstått at det kanskje ikke er like godt, men det er faen meg ikke langt fra. Men neeei da, pitchfork.com gav albumet 7/10. Grrrrrr.. Gwen Stefanis nyeste album får 6,5/10. Grrrrr..

Mitt poeng her da, er at disse Lærde menneskene ikke helt klarer å se klart. De forteller oss at det bandet har gjort før, er bedre, og derfor dømmer det nye helt til jævla nordpolen fordi dette stakkars bandet ikke har klart å oppnå samme effekt som for noen år siden.

Akk, jeg kommer visst ingen vei med dette, jeg har mistet tråden. Men hvorfor får middelmådige band bedre karakter på sitt nyeste album fordi det er bedre enn det gamle, mens Gode Gode band får middelmådig karakter fordi de ikke har klart å utvikle og forbedre seg nok!?! AWH! The Shins er et Godt Godt band, og Winching the Night Away er en God God plate! Sånn.

Top 5 nr.1

1. Manic Street Preachers - The Holy Bible

Hvorfor dette er nummer en, er jeg neimen ikke helt sikker på, det føltes bare riktig. En magefølelse kanskje, et minne om meg på en buss med en eller annen form for teknisk ting, på vei til skolen. Ekkel trøtthet, overfølsomhet og aggresjonen over en svetteluktende mann (som forøvrig bare var i min vei. Hatet svuller opp). Det er en av de uhyggeligste opplevelsene jeg har hatt. Jeg husker også at Kaja kommer på bussen, "This is Yesterday" starter, trangen til å gråte, jeg var sikker på at teksten var noe som dette "I stear at busstops, and this is yesterday". Av en eller annen merkelig grunn, var dette minst like rørende som sluttscenen i 'Romeo & Juliet'. Teksten var egentlig "I stear at the Sky(!), and this is yesterday." Ikke like rørende tenkte jeg i mitt stille sinn. Med Kaja og ironisk nok "Die in the Summertime", kom lettelsen, følelsen av at alt kommer til å ordne seg. En følelsesladet busstur altså.

Mr. Lenin - awaken the boy. Mr. Stalin - bisexual epoch. Kruschev - self love in his mirrors.

It Ain't Me, Babe!

Jeg har lenge hatt en illusjon som foregår slik; Dylan og Richard Manuel fra The Band står på scenen og synger It Ain't Me Babe! No no no.. It ain't mee Babe, it ain't me youre looking for babe. Denne illusjonen hadde foregått før The Bands legendariske avskjedskonsert; The Last Waltz, men kun på en eller annen øvelse. De bare jammer og det er så herlig! Dette var ifølge meg den beste utførelsen av It Ain't Me, Babe.

Men, som ordet tilsier, var det kun en illusjon. Dette bildet jeg hadde i hodet, var ikke bildet av Richard Manuel og Dylan, men av George Harrison og Dylan, tror jeg iallefall. Enda er jeg ikke sikker, men jeg tror det er på "Concert for Bangladesh". I ekstramaterialet på Dvd'en til Trond. De står å jammer, ikke It Ain't me, babe, men Forever Young! Dylan kjører på som han pleier, spiller, uten å bry seg døyten om Harrison. Ingen vet hvordan han kommer til å spille, hvordan rytmen er, hvorvidt teksten er den samme eller om tonefallet er ulikt fra orginalen. Egentlig, vet ingen hvordan orginalen er heller. Det er det som er det beste med Dylan. (Ellinor skal på konsert, heldiggrisen!)

Iallefall, Harrison stakkars står litt utenfor spotlighten. Han prøver så godt å holde følge, og det er her han viser sitt virkelige geni. Han holder følge, men ikke helt, han er i bakgrunnen, litt etter, backer opp Dylan med andrestemmen, underbevisstheten holder gitaren gående, og du kan se hvordan han strever med å holde følge. Det hele er en nydelig skildring av to forskjellige personligheter. Dylan som valser over hva det skulle være, og Harrison som er ydmyk og gjør heller lite av seg.

Noen øyeblikk er bare verdt å ta vare på.

Top 5, nr.2

2. Rufus Wainwright - Want One

Jeg har over en lang tid bygget opp min uhemmede dyrkelse av Wainwrightfamilien, og mest av alt Rufus. Jeg leste om han i 31 songs av Nick Hornby. Hornby her snakket om låten One Man Guy. Jeg lastet den ned, (jeg stjal(!) låter, "du ville vel ikke ha stjålet en veske?!?"), hørte den, og glemte den. Den forsvant inn til et sted hvor alle låter du har hørt ligger og dveler og tenker for seg selv, "skal jeg plage nå? nå? Skal jeg sette låten på play i hodet nå? NÅ!" Den valgte rikig tidspunkt, for et par dager etter, leste jeg om de nye platene, Want One og Want Two.

Jeg kjøpte Want Two når den kom ut og tenkte at dette var flott. Fikk aldri helt den følelsen om storhet, men det var flott, og jeg likte historien bak. Far-sønn forholdet mellom Loudon og Rufus er videns kjent, de krangler visst noe fryktelig. Etter en av de virkelig store kranglene med faren, gikk Rufus i studioet og spillte inn disse albumene.

Men altså, rett før jul hadde jeg penger og gikk på sjokkshopping i platekompaniet. Jeg skulle kjøpe julegaver, men endte opp med masse ting til meg selv. Flott, tenkte jeg, meg og min selvkontroll. Det hele gikk nokså fort over da jeg satt på bussen hjem med Want One i posen. Jeg hadde ønsket meg den skikkelig lenge, for jeg visste at Oh What a World, Dinner at Eight (den beryktede låten om far-sønn forholdet) og Go or Go Ahead var på den. Det skulle ikke mer til altså.

Jeg hørte på den i hele jula, på øredøvende styrke, hvilket selvfølgelig resulterte i sure miner fra øvrige tilstedeværende.

No matter how strong, I'm going to take you down with one little stone. I'm going to break you down and see what you're worth, what you're really worth to me

Det er mulig at jeg hadde fått i meg for mye kaffe, men kunne de ikke høre det? Hæ, hvor genialt er ikke dette da! For faen da, lik det, like mye som meg! Det var en heller frustrerende situasjon. Kritikerne var heller glad i Want Two, hvorfor, spør jeg, der er det jo bare tristhet og etterdønningene av adrenalinkicket man får av å være skikkelig sinna, det er trøtthet og aksept, og fortell meg nå, hva skal man med det? Det er for meg uforståelig om man ikke liker Want One, jeg skjønner det bare ikke!

Why'd you have to break all my heart, couldn't you just save a minor part of it?

Resultatet av en søvnløs natt

I går natt sov jeg en time. En noe tvilsom rekord. Forelesning klokka 0815. Bussen var ubehagelig kvalm, lukten, lyden og den svingete veien med bråstopp enkelte ganger. Hvert steg føles uendelig, det er akkurat som om noen står på beina mine! Forelesningen går størkende, jeg tror jeg fikk med meg fem ord, hvorav jeg gjenkjente to av dem. Herlig! Milde angsanfall truer, paranoia er rett rund hver setning. The end. Forelesning er slutt, kun to timer til neste.

Nervene fra øye til hodet er blottet for kontakt og svimmelheten er et faktum.

På kafeen, med medstudenter. Trangen til å plage alle andre med hvordan det føles. "Det føles ut som om jeg ikke får åpna øya liksom!", Mari backer opp med "de dagene finnes". Alle menneskene prøver å løse mitt problem, følelsen av skyld. Tanken; "faen, jeg skulle ikke ha sagt det", "faen ta selvdestruktivitet". To timer flyr unna, som flygende sneiler, der kommer de surrealistiske tankene, ja.

Ny forelesning. "Jeg skal bare hvile litt". Hah! Jeg sovner. Til mitt forsvar var det en helt ekstremt kjedelig forelesning. Mari fikk heller ikke med seg et ord. Hun leste bok.

Allright, hjemme igjen, jeg legger meg ned med Dylan på hensynsløs styrke. Sovner til "Stuck Inside a Mobile With the Memphis Blues Again", Våkner til "Idiot Wind". Herlig..

Konklusjon. Dette skal aldri, ALDRI skje igjen.

Bubble shoter!

Min nye yndlingshobby, bortsett fra å plage uhelige bekjente (særlig Ellinor) med teite kommentarer, er å skyte mangefargede bobler opp på andre mangefargede bobler. Ikke sol.no versjonen nei, her snakker vi dødlig seriøs spillglede på 123spill.no. Ellinors veldig gode venninnes (silje) mor (altså siljes mor) har sagt at hun slapper av når hun spiller dette spillet. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.


http://www.abcarcade.com/bubble-shooter.html

Top 5, nr. 3

3. Bob Dylan - Blood on the Tracks

Dylan er best på 70 tallet. Fra New Morning i '70 til Street Legal '78, det siste albumet før en idiot slengte et kors opp på scenen eller noe.. De har selvfølgelig sine høydepunkt, som alle andre Dylan plater, men de er uviktige. Jeg kan dog skjønne hans situasjon; "Hvor får jeg disse geniale greiene fra? Platon snakker masse om disse gudesendte Musene, så ja, det kan jo ikke være noe annet , enn den O'hellige Gud"

Men over til noe mer hyggelig, i 1975 kommer Blood on the Tracks ut. Han har funnet tilbake noe av det utrykket han hadde tidligere. Singer/songwriter står i sentrum med et gnistrende backingband i bakgrunnen.

Dylan er den eneste som kan synge så ravende likgyldig, men på samme tid utrykke smerte og bitterhet. Det er det som skjer når jeg hører Blood on the Tracks, det er den bitterheten, det sinnet som overtar hele tilværelsen. Ekteskapet med Sarah oh Sarah befinner seg i skjærsilden, han prøver å være fornuftig, å akseptere, men står igjen med forsøket.

Flowers on the hillside, bloomin' crazy. Crickets talkin' back and forth in rhyme. Blue river runnin' slow and lazy. I could stay with you foreverAnd never realize the time.

I You're Gonna Make Me Lonesome When You Go, kan jeg med sikkerhet si at han smiler mens han synger. Jeg vet ikke helt hvorfor, det handler jo om et brudd. Kanskje han skjønner at kjærligheten var så nærme, men dog så langt unna. Kanskje han begynner å bli gal., ikke vet jeg.

I can't feel you anymore, I can't even touch the books you've read

IIIIdiot wind, blowing every time you move your teeeeeth, You're an idiot, babe. It's a wonder that you still know how to breathe.

Jeg føler for å sitere allmusic.com;

Dylan made albums more influential than this, but he never made one better.

Top 5, nr. 4

4. Modest Mouse - Good News For People Who Love Bad News

Jeg vil nevne en låt først. The World at Large

Ice-age heat wave, can't complain. If the world's at large, why should I remain? Walked away to another plan. Gonna find another place, maybe one I can stand

Jeg sitter foran dataen hjemme på rommet og spiller Settler 2. Jeg har nettopp oppdaget Modest Mouse. Jeg har spillt platen omtrent to og en halv ganger og jeg oppfatter ordene

"Are you dead or are you sleepin'? God I sure hope you are dead".

Først da oppdager jeg at jeg hører på musikk. I et par timer har jeg befunnet meg i den fantastiske verden med amazonere og settlere, og når jeg endelig kommer opp etter luft, oppdager jeg noe kult. Det er så kult at jeg ikke lenger gidder å flykte inn i et dataspill.

Jeg går å legger meg.
Jeg husker hva jeg tenkte akkurat før jeg sovner, Revolusjon for faen.

Top 5, nr. 5

Her kommer mitt forsøk på å herme etter High Fidelity, Nick Hornby og Ellinor. Jeg har laget en top 5 album liste. Det skulle vise seg å være skikkelig vanskelig. Men etter mye om og men fant jeg ut at jeg driter i alt som heter den gode smak. Dette er de platene jeg kommer tilbake til gang etter gang, det er de jeg blir lei av, for så å oppdage de på nytt, på en helt ny måte. Det er den musikken som har bilder tvinnet inn i teksten. Det nylig nedlagte nettstedet Pstereo forklarte det sånn omtrentlig slik:

"Du våkner opp på gulvet med rødmende kinn, tung pust og tårefulle øyne, med ingen anelse om hva som foregikk den siste halve timen, bortesett fra at platespilleren stod en gang i tiden på."

Dette er platene som har grepet meg med all sin hysteriske kraft, enten det er raserende aggresjon, milde angstanfall, banebrytende glede, uanstendige elementer, den værste form for selvinnsikt og svevende løssluppenhet. Det er bare å gi seg over for musikkens kraft.

Jeg har egentlig ikke lyst til å rangere de. Faen. Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke! Jeg må. Jeg er pent nødt.

Vi tar det punktvis.

5. Lucinda Williams - Car Wheels on a Gravel Road

Trond gav meg Lucinda Williams, Trod er kjæresten til mamma. Vi hadde ikke flyttet fra Sande enda, og vi hadde nylig oppdaget hvor engasjerte begge to var i den samme musikken. Han fikk meg til å laste ned Right in time. Det slo meg hvor vondt det måtte være å bli pircet slik at blodet renner gjennom huden.

Not a day goes by I don't think about you. You left your mark on me it's permanent, a tattoo. Pierce the skin and the blood runs through.

Det var mitt første møte med Lucinda. Siden det har hun bare vokst på meg som en slags voksekrampe. Det gjør vondt å høre på henne, hun synger så hjerteskjærende og skittent. Hun er på randen av nervesammenbrudd hele tiden, hun klarer nesten ikke å ta i på refrengene. Som om munnen hennes ikke egentlig vil uttale de ordene hånden har skrevet, for da kommer de til live, da er de. Jeg blir alltid rastløs av å høre på henne, jeg må gjøre noe, før det er for sent.

Sun came up it was another day. And the sun went down you were blown away. Why'd you let go of your guitar. Why'd you ever let it go that far. Drunken Angel

Kunsten å fotografere

Okay, jeg ser gal ut, jeg vil ikke juge på meg et vakkert utseende, så faen heller. Jeg har nylig kjøpt et kamera, og prøver febrilsk å knipse sånne flotte bilder man ser på reklamene. Det fungerer ikke i det hele tatt. De blir bare feil! Men jeg prøver iallefall. Det skal jeg virkelig ha!

Den aller andre gang!

Se her ja! Oh, I get by with a little help from my friends. Mine tekniske ferdigheter funket ikke. Ellinor sine derimot, er smurt med olje og honning, i tillegg er de hjelsomme og sosiale. Med enklere ord, hun hjalp meg, og vips har man en flott blogg!

Hva som kommer til å stå her, kan jeg uten sikkerhet si at jeg vet. Jeg har dog en mild anelse om at det kommer til å bli musikk, bøker og andre småting. Først og fremst, drar jeg en Dylan, og påpeker at jeg gjør dette for min egen del. Med vilje fremstår jeg kynisk, for i fremtidige blogger, kommer jeg til å være utålelig barnslig!

Den aller første gang

Om dette funker, har jeg vunnet over mine tekniske ferdigheter.

Jeg har alt som skal til, et kamera og en datamaskin. Man burde ha en fungerende hjerne i tillegg til disse grunnleggende byggestenene. Jeg sier ikke mer. Det er ikke sikkert dette her funker engang.