Jeg har lenge hatt en illusjon som foregår slik; Dylan og Richard Manuel fra The Band står på scenen og synger It Ain't Me Babe! No no no.. It ain't mee Babe, it ain't me youre looking for babe. Denne illusjonen hadde foregått før The Bands legendariske avskjedskonsert; The Last Waltz, men kun på en eller annen øvelse. De bare jammer og det er så herlig! Dette var ifølge meg den beste utførelsen av It Ain't Me, Babe.
Men, som ordet tilsier, var det kun en illusjon. Dette bildet jeg hadde i hodet, var ikke bildet av Richard Manuel og Dylan, men av George Harrison og Dylan, tror jeg iallefall. Enda er jeg ikke sikker, men jeg tror det er på "Concert for Bangladesh". I ekstramaterialet på Dvd'en til Trond. De står å jammer, ikke It Ain't me, babe, men Forever Young! Dylan kjører på som han pleier, spiller, uten å bry seg døyten om Harrison. Ingen vet hvordan han kommer til å spille, hvordan rytmen er, hvorvidt teksten er den samme eller om tonefallet er ulikt fra orginalen. Egentlig, vet ingen hvordan orginalen er heller. Det er det som er det beste med Dylan. (Ellinor skal på konsert, heldiggrisen!)
Iallefall, Harrison stakkars står litt utenfor spotlighten. Han prøver så godt å holde følge, og det er her han viser sitt virkelige geni. Han holder følge, men ikke helt, han er i bakgrunnen, litt etter, backer opp Dylan med andrestemmen, underbevisstheten holder gitaren gående, og du kan se hvordan han strever med å holde følge. Det hele er en nydelig skildring av to forskjellige personligheter. Dylan som valser over hva det skulle være, og Harrison som er ydmyk og gjør heller lite av seg.
Noen øyeblikk er bare verdt å ta vare på.
Men, som ordet tilsier, var det kun en illusjon. Dette bildet jeg hadde i hodet, var ikke bildet av Richard Manuel og Dylan, men av George Harrison og Dylan, tror jeg iallefall. Enda er jeg ikke sikker, men jeg tror det er på "Concert for Bangladesh". I ekstramaterialet på Dvd'en til Trond. De står å jammer, ikke It Ain't me, babe, men Forever Young! Dylan kjører på som han pleier, spiller, uten å bry seg døyten om Harrison. Ingen vet hvordan han kommer til å spille, hvordan rytmen er, hvorvidt teksten er den samme eller om tonefallet er ulikt fra orginalen. Egentlig, vet ingen hvordan orginalen er heller. Det er det som er det beste med Dylan. (Ellinor skal på konsert, heldiggrisen!)
Iallefall, Harrison stakkars står litt utenfor spotlighten. Han prøver så godt å holde følge, og det er her han viser sitt virkelige geni. Han holder følge, men ikke helt, han er i bakgrunnen, litt etter, backer opp Dylan med andrestemmen, underbevisstheten holder gitaren gående, og du kan se hvordan han strever med å holde følge. Det hele er en nydelig skildring av to forskjellige personligheter. Dylan som valser over hva det skulle være, og Harrison som er ydmyk og gjør heller lite av seg.
Noen øyeblikk er bare verdt å ta vare på.
1 comment:
I sannhet en av de fineste dylansangene. Er i grunnen svært så glad i Cash og konens versjon, den letter litt på sårheten i sangen - gjør det mulig å høre uten å verke innvendig.
Håper for øvrig du har lest Kristian sin tolkning? veldig, veldig fin.
Post a Comment