Den 24 februar spiller danske Song to the Siren på klubben i Trondheim. Dit skal jeg, om jeg får billetter. Jeg kan rett og slett ikke leve et liv uten å ha sett de live en gang til.
http://www.songtothesiren.com/
Wednesday, January 31, 2007
Sanglerker, forèn dere.
Her er ulempen ved å dele bad og kjøkken med andre mennesker:
nå nettopp satt jeg å sang. Jeg sang høyt og fryktingytende til Shins, i den tro at min dør var lukket. Ja, du vet hva som kommer. Døren var altså ikke lukket, hvilket jeg oppdaget da det kom små latterhikst fra kjøkkenet. To av tre mennesker hadde samlet seg for å lytte. Flott. Bare Flott...
nå nettopp satt jeg å sang. Jeg sang høyt og fryktingytende til Shins, i den tro at min dør var lukket. Ja, du vet hva som kommer. Døren var altså ikke lukket, hvilket jeg oppdaget da det kom små latterhikst fra kjøkkenet. To av tre mennesker hadde samlet seg for å lytte. Flott. Bare Flott...
Tuesday, January 30, 2007
Monday, January 29, 2007
Prosesser prinsessor!
Jeg gjennomgår for tiden en sorgprosess, for andre gang. Forrige gang jeg gikk gjennom prosessen var jeg rundt 16, hadde hørt Jeff Buckleys eneste ferdige album veldig veldig mange ganger. Han druknet i Mississippi elva 30 år etter sin fødsel.
Det hele er fryktelig tragisk, og jeg kommer visstnok ikke helt over det, for jeg sitter da her, klokka halv tre om natta å hører Morning Theft for tiende gang. Jeg får meg ikke til å slå den av, som om han dør enda en gang om jeg våger å pirke borti stoppknappen. Jeg sitter her å surmuler om en eller annen ypling som ikke engang fikk sluppet sitt andre album. Hva er det for noe? Johnny Cash er et sorgprosjekt! Men nei da, ikke en eneste tåre.
Kanskje det er faktumet at denne mannen ikke skal lage en ny haug med flotte låter som er så jævelig. Jeg er ikke sikker, han kunne ha blitt stor, ikke sant! Vi snakker jo tross alt om mannen som skjønte Hallelujah her, den første som så potensialet i den noe rufsete orginalversjonen til Cohen. Ikke det at Cohens versjon er dårlig, jeg sier ikke det, men Jeff Buckly gjør den bedre, han tyner melodien til ytterpunktet, og synger så hjerteskjærende ærlig som overhode mulig. Så alle prinsessor, la oss løfte glasset, tørke en liten tåre, tenne et lys, og skåle for tapt genialitet!
Det hele er fryktelig tragisk, og jeg kommer visstnok ikke helt over det, for jeg sitter da her, klokka halv tre om natta å hører Morning Theft for tiende gang. Jeg får meg ikke til å slå den av, som om han dør enda en gang om jeg våger å pirke borti stoppknappen. Jeg sitter her å surmuler om en eller annen ypling som ikke engang fikk sluppet sitt andre album. Hva er det for noe? Johnny Cash er et sorgprosjekt! Men nei da, ikke en eneste tåre.
Kanskje det er faktumet at denne mannen ikke skal lage en ny haug med flotte låter som er så jævelig. Jeg er ikke sikker, han kunne ha blitt stor, ikke sant! Vi snakker jo tross alt om mannen som skjønte Hallelujah her, den første som så potensialet i den noe rufsete orginalversjonen til Cohen. Ikke det at Cohens versjon er dårlig, jeg sier ikke det, men Jeff Buckly gjør den bedre, han tyner melodien til ytterpunktet, og synger så hjerteskjærende ærlig som overhode mulig. Så alle prinsessor, la oss løfte glasset, tørke en liten tåre, tenne et lys, og skåle for tapt genialitet!
Sunday, January 28, 2007
Harry Potter og de vises klikk
I vår lille skoleklikk her i Trondheim Diskuterer vi. Vi diskuterer mye og jeg prøver desperat å være like smart som de andre. En sak vi har diskutert sønder og sammen, er Harry Potter. Vi er da tross alt litteraturstudenter! Den aller siste boken kommer om ikke alt for lenge, og vi gleder oss hensynsløst, der vi i kafeteriaen sitter å utveksler konspirasjonsteorier og andre teorier. Hvilket vi selvfølgelig gjør høylytt! For vi er litteraturstudenter, og visst faen kan vi tolke og analysere!(vi har en tendes til å bli overengasjert, ja.) Jeg begynner dog å bli litt smålei, når vi for femtende gang går igjennom hvorvidt Snape er ond eller god, hvorvidt han er dobbel-, eller til og med kanskje trippelagent. "Er Harry en del av Voldemorts sjel?" blablabla.
Tingen med disse samtalene er at jeg plutselig kommer på hvor ekstremt bra Harry Potter er. Hvor godt skrevet den er, med alle sine detaljer og skjulte hint. Det er ikke bare en sånn serie man kan diskutere sønder og sammen, det er en serie man skal diskutere sønder og sammen. Man skal tolke og analysere, plukke setningene fra hverandre for så å lese det som ikke står der.
Den siste boken skal hete Harry Potter and the Deathly Hallows, men ingen vet når den kommer ut. Rowling får værsågod klare opp i hint og detaljer. For som det står i Barthes' artikkel om virkelighetseffekten, detaljer er unødvendig hvis de ikke har noen grunn til å være der, kort fortalt.
Tingen med disse samtalene er at jeg plutselig kommer på hvor ekstremt bra Harry Potter er. Hvor godt skrevet den er, med alle sine detaljer og skjulte hint. Det er ikke bare en sånn serie man kan diskutere sønder og sammen, det er en serie man skal diskutere sønder og sammen. Man skal tolke og analysere, plukke setningene fra hverandre for så å lese det som ikke står der.
Den siste boken skal hete Harry Potter and the Deathly Hallows, men ingen vet når den kommer ut. Rowling får værsågod klare opp i hint og detaljer. For som det står i Barthes' artikkel om virkelighetseffekten, detaljer er unødvendig hvis de ikke har noen grunn til å være der, kort fortalt.
De Lærde
De O' Hellige musikklærde (kritikerne) har hengt seg opp. Jeg har sjekket ut samtlige musikknettsteder i den siste tiden, for å vite om det er greit å elske The Shins - Winching the Night Away(Hah, som om det skulle være noe problem). Men de Lærde strides. "Er dette like godt som de andre eksepsjonelle albumen deres?". Om jeg hadde vært en av De Lærde, ville jeg påstått at det kanskje ikke er like godt, men det er faen meg ikke langt fra. Men neeei da, pitchfork.com gav albumet 7/10. Grrrrrr.. Gwen Stefanis nyeste album får 6,5/10. Grrrrr..Mitt poeng her da, er at disse Lærde menneskene ikke helt klarer å se klart. De forteller oss at det bandet har gjort før, er bedre, og derfor dømmer det nye helt til jævla nordpolen fordi dette stakkars bandet ikke har klart å oppnå samme effekt som for noen år siden.
Akk, jeg kommer visst ingen vei med dette, jeg har mistet tråden. Men hvorfor får middelmådige band bedre karakter på sitt nyeste album fordi det er bedre enn det gamle, mens Gode Gode band får middelmådig karakter fordi de ikke har klart å utvikle og forbedre seg nok!?! AWH! The Shins er et Godt Godt band, og Winching the Night Away er en God God plate! Sånn.
Thursday, January 25, 2007
Top 5 nr.1
1. Manic Street Preachers - The Holy Bible
Hvorfor dette er nummer en, er jeg neimen ikke helt sikker på, det føltes bare riktig. En magefølelse kanskje, et minne om meg på en buss med en eller annen form for teknisk ting, på vei til skolen. Ekkel trøtthet, overfølsomhet og aggresjonen over en svetteluktende mann (som forøvrig bare var i min vei. Hatet svuller opp). Det er en av de uhyggeligste opplevelsene jeg har hatt. Jeg husker også at Kaja kommer på bussen, "This is Yesterday" starter, trangen til å gråte, jeg var sikker på at teksten var noe som dette "I stear at busstops, and this is yesterday". Av en eller annen merkelig grunn, var dette minst like rørende som sluttscenen i 'Romeo & Juliet'. Teksten var egentlig "I stear at the Sky(!), and this is yesterday." Ikke like rørende tenkte jeg i mitt stille sinn. Med Kaja og ironisk nok "Die in the Summertime", kom lettelsen, følelsen av at alt kommer til å ordne seg. En følelsesladet busstur altså.
Mr. Lenin - awaken the boy. Mr. Stalin - bisexual epoch. Kruschev - self love in his mirrors.
Hvorfor dette er nummer en, er jeg neimen ikke helt sikker på, det føltes bare riktig. En magefølelse kanskje, et minne om meg på en buss med en eller annen form for teknisk ting, på vei til skolen. Ekkel trøtthet, overfølsomhet og aggresjonen over en svetteluktende mann (som forøvrig bare var i min vei. Hatet svuller opp). Det er en av de uhyggeligste opplevelsene jeg har hatt. Jeg husker også at Kaja kommer på bussen, "This is Yesterday" starter, trangen til å gråte, jeg var sikker på at teksten var noe som dette "I stear at busstops, and this is yesterday". Av en eller annen merkelig grunn, var dette minst like rørende som sluttscenen i 'Romeo & Juliet'. Teksten var egentlig "I stear at the Sky(!), and this is yesterday." Ikke like rørende tenkte jeg i mitt stille sinn. Med Kaja og ironisk nok "Die in the Summertime", kom lettelsen, følelsen av at alt kommer til å ordne seg. En følelsesladet busstur altså.
Mr. Lenin - awaken the boy. Mr. Stalin - bisexual epoch. Kruschev - self love in his mirrors.
Wednesday, January 24, 2007
It Ain't Me, Babe!
Jeg har lenge hatt en illusjon som foregår slik; Dylan og Richard Manuel fra The Band står på scenen og synger It Ain't Me Babe! No no no.. It ain't mee Babe, it ain't me youre looking for babe. Denne illusjonen hadde foregått før The Bands legendariske avskjedskonsert; The Last Waltz, men kun på en eller annen øvelse. De bare jammer og det er så herlig! Dette var ifølge meg den beste utførelsen av It Ain't Me, Babe.
Men, som ordet tilsier, var det kun en illusjon. Dette bildet jeg hadde i hodet, var ikke bildet av Richard Manuel og Dylan, men av George Harrison og Dylan, tror jeg iallefall. Enda er jeg ikke sikker, men jeg tror det er på "Concert for Bangladesh". I ekstramaterialet på Dvd'en til Trond. De står å jammer, ikke It Ain't me, babe, men Forever Young! Dylan kjører på som han pleier, spiller, uten å bry seg døyten om Harrison. Ingen vet hvordan han kommer til å spille, hvordan rytmen er, hvorvidt teksten er den samme eller om tonefallet er ulikt fra orginalen. Egentlig, vet ingen hvordan orginalen er heller. Det er det som er det beste med Dylan. (Ellinor skal på konsert, heldiggrisen!)
Iallefall, Harrison stakkars står litt utenfor spotlighten. Han prøver så godt å holde følge, og det er her han viser sitt virkelige geni. Han holder følge, men ikke helt, han er i bakgrunnen, litt etter, backer opp Dylan med andrestemmen, underbevisstheten holder gitaren gående, og du kan se hvordan han strever med å holde følge. Det hele er en nydelig skildring av to forskjellige personligheter. Dylan som valser over hva det skulle være, og Harrison som er ydmyk og gjør heller lite av seg.
Noen øyeblikk er bare verdt å ta vare på.
Men, som ordet tilsier, var det kun en illusjon. Dette bildet jeg hadde i hodet, var ikke bildet av Richard Manuel og Dylan, men av George Harrison og Dylan, tror jeg iallefall. Enda er jeg ikke sikker, men jeg tror det er på "Concert for Bangladesh". I ekstramaterialet på Dvd'en til Trond. De står å jammer, ikke It Ain't me, babe, men Forever Young! Dylan kjører på som han pleier, spiller, uten å bry seg døyten om Harrison. Ingen vet hvordan han kommer til å spille, hvordan rytmen er, hvorvidt teksten er den samme eller om tonefallet er ulikt fra orginalen. Egentlig, vet ingen hvordan orginalen er heller. Det er det som er det beste med Dylan. (Ellinor skal på konsert, heldiggrisen!)
Iallefall, Harrison stakkars står litt utenfor spotlighten. Han prøver så godt å holde følge, og det er her han viser sitt virkelige geni. Han holder følge, men ikke helt, han er i bakgrunnen, litt etter, backer opp Dylan med andrestemmen, underbevisstheten holder gitaren gående, og du kan se hvordan han strever med å holde følge. Det hele er en nydelig skildring av to forskjellige personligheter. Dylan som valser over hva det skulle være, og Harrison som er ydmyk og gjør heller lite av seg.
Noen øyeblikk er bare verdt å ta vare på.
Top 5, nr.2
2. Rufus Wainwright - Want One
Jeg har over en lang tid bygget opp min uhemmede dyrkelse av Wainwrightfamilien, og mest av alt Rufus. Jeg leste om han i 31 songs av Nick Hornby. Hornby her snakket om låten One Man Guy. Jeg lastet den ned, (jeg stjal(!) låter, "du ville vel ikke ha stjålet en veske?!?"), hørte den, og glemte den. Den forsvant inn til et sted hvor alle låter du har hørt ligger og dveler og tenker for seg selv, "skal jeg plage nå? nå? Skal jeg sette låten på play i hodet nå? NÅ!" Den valgte rikig tidspunkt, for et par dager etter, leste jeg om de nye platene, Want One og Want Two.
Jeg kjøpte Want Two når den kom ut og tenkte at dette var flott. Fikk aldri helt den følelsen om storhet, men det var flott, og jeg likte historien bak. Far-sønn forholdet mellom Loudon og Rufus er videns kjent, de krangler visst noe fryktelig. Etter en av de virkelig store kranglene med faren, gikk Rufus i studioet og spillte inn disse albumene.
Men altså, rett før jul hadde jeg penger og gikk på sjokkshopping i platekompaniet. Jeg skulle kjøpe julegaver, men endte opp med masse ting til meg selv. Flott, tenkte jeg, meg og min selvkontroll. Det hele gikk nokså fort over da jeg satt på bussen hjem med Want One i posen. Jeg hadde ønsket meg den skikkelig lenge, for jeg visste at Oh What a World, Dinner at Eight (den beryktede låten om far-sønn forholdet) og Go or Go Ahead var på den. Det skulle ikke mer til altså.
Jeg hørte på den i hele jula, på øredøvende styrke, hvilket selvfølgelig resulterte i sure miner fra øvrige tilstedeværende.
No matter how strong, I'm going to take you down with one little stone. I'm going to break you down and see what you're worth, what you're really worth to me
Det er mulig at jeg hadde fått i meg for mye kaffe, men kunne de ikke høre det? Hæ, hvor genialt er ikke dette da! For faen da, lik det, like mye som meg! Det var en heller frustrerende situasjon. Kritikerne var heller glad i Want Two, hvorfor, spør jeg, der er det jo bare tristhet og etterdønningene av adrenalinkicket man får av å være skikkelig sinna, det er trøtthet og aksept, og fortell meg nå, hva skal man med det? Det er for meg uforståelig om man ikke liker Want One, jeg skjønner det bare ikke!
Why'd you have to break all my heart, couldn't you just save a minor part of it?
Jeg har over en lang tid bygget opp min uhemmede dyrkelse av Wainwrightfamilien, og mest av alt Rufus. Jeg leste om han i 31 songs av Nick Hornby. Hornby her snakket om låten One Man Guy. Jeg lastet den ned, (jeg stjal(!) låter, "du ville vel ikke ha stjålet en veske?!?"), hørte den, og glemte den. Den forsvant inn til et sted hvor alle låter du har hørt ligger og dveler og tenker for seg selv, "skal jeg plage nå? nå? Skal jeg sette låten på play i hodet nå? NÅ!" Den valgte rikig tidspunkt, for et par dager etter, leste jeg om de nye platene, Want One og Want Two.
Jeg kjøpte Want Two når den kom ut og tenkte at dette var flott. Fikk aldri helt den følelsen om storhet, men det var flott, og jeg likte historien bak. Far-sønn forholdet mellom Loudon og Rufus er videns kjent, de krangler visst noe fryktelig. Etter en av de virkelig store kranglene med faren, gikk Rufus i studioet og spillte inn disse albumene.
Men altså, rett før jul hadde jeg penger og gikk på sjokkshopping i platekompaniet. Jeg skulle kjøpe julegaver, men endte opp med masse ting til meg selv. Flott, tenkte jeg, meg og min selvkontroll. Det hele gikk nokså fort over da jeg satt på bussen hjem med Want One i posen. Jeg hadde ønsket meg den skikkelig lenge, for jeg visste at Oh What a World, Dinner at Eight (den beryktede låten om far-sønn forholdet) og Go or Go Ahead var på den. Det skulle ikke mer til altså.
Jeg hørte på den i hele jula, på øredøvende styrke, hvilket selvfølgelig resulterte i sure miner fra øvrige tilstedeværende.
No matter how strong, I'm going to take you down with one little stone. I'm going to break you down and see what you're worth, what you're really worth to me
Det er mulig at jeg hadde fått i meg for mye kaffe, men kunne de ikke høre det? Hæ, hvor genialt er ikke dette da! For faen da, lik det, like mye som meg! Det var en heller frustrerende situasjon. Kritikerne var heller glad i Want Two, hvorfor, spør jeg, der er det jo bare tristhet og etterdønningene av adrenalinkicket man får av å være skikkelig sinna, det er trøtthet og aksept, og fortell meg nå, hva skal man med det? Det er for meg uforståelig om man ikke liker Want One, jeg skjønner det bare ikke!
Why'd you have to break all my heart, couldn't you just save a minor part of it?
Resultatet av en søvnløs natt
I går natt sov jeg en time. En noe tvilsom rekord. Forelesning klokka 0815. Bussen var ubehagelig kvalm, lukten, lyden og den svingete veien med bråstopp enkelte ganger. Hvert steg føles uendelig, det er akkurat som om noen står på beina mine! Forelesningen går størkende, jeg tror jeg fikk med meg fem ord, hvorav jeg gjenkjente to av dem. Herlig! Milde angsanfall truer, paranoia er rett rund hver setning. The end. Forelesning er slutt, kun to timer til neste.
Nervene fra øye til hodet er blottet for kontakt og svimmelheten er et faktum.
På kafeen, med medstudenter. Trangen til å plage alle andre med hvordan det føles. "Det føles ut som om jeg ikke får åpna øya liksom!", Mari backer opp med "de dagene finnes". Alle menneskene prøver å løse mitt problem, følelsen av skyld. Tanken; "faen, jeg skulle ikke ha sagt det", "faen ta selvdestruktivitet". To timer flyr unna, som flygende sneiler, der kommer de surrealistiske tankene, ja.
Ny forelesning. "Jeg skal bare hvile litt". Hah! Jeg sovner. Til mitt forsvar var det en helt ekstremt kjedelig forelesning. Mari fikk heller ikke med seg et ord. Hun leste bok.
Allright, hjemme igjen, jeg legger meg ned med Dylan på hensynsløs styrke. Sovner til "Stuck Inside a Mobile With the Memphis Blues Again", Våkner til "Idiot Wind". Herlig..
Konklusjon. Dette skal aldri, ALDRI skje igjen.
Nervene fra øye til hodet er blottet for kontakt og svimmelheten er et faktum.
På kafeen, med medstudenter. Trangen til å plage alle andre med hvordan det føles. "Det føles ut som om jeg ikke får åpna øya liksom!", Mari backer opp med "de dagene finnes". Alle menneskene prøver å løse mitt problem, følelsen av skyld. Tanken; "faen, jeg skulle ikke ha sagt det", "faen ta selvdestruktivitet". To timer flyr unna, som flygende sneiler, der kommer de surrealistiske tankene, ja.
Ny forelesning. "Jeg skal bare hvile litt". Hah! Jeg sovner. Til mitt forsvar var det en helt ekstremt kjedelig forelesning. Mari fikk heller ikke med seg et ord. Hun leste bok.
Allright, hjemme igjen, jeg legger meg ned med Dylan på hensynsløs styrke. Sovner til "Stuck Inside a Mobile With the Memphis Blues Again", Våkner til "Idiot Wind". Herlig..
Konklusjon. Dette skal aldri, ALDRI skje igjen.
Monday, January 22, 2007
Bubble shoter!
Min nye yndlingshobby, bortsett fra å plage uhelige bekjente (særlig Ellinor) med teite kommentarer, er å skyte mangefargede bobler opp på andre mangefargede bobler. Ikke sol.no versjonen nei, her snakker vi dødlig seriøs spillglede på 123spill.no. Ellinors veldig gode venninnes (silje) mor (altså siljes mor) har sagt at hun slapper av når hun spiller dette spillet. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv.
http://www.abcarcade.com/bubble-shooter.html
http://www.abcarcade.com/bubble-shooter.html
Saturday, January 20, 2007
Top 5, nr. 3
3. Bob Dylan - Blood on the Tracks
Dylan er best på 70 tallet. Fra New Morning i '70 til Street Legal '78, det siste albumet før en idiot slengte et kors opp på scenen eller noe.. De har selvfølgelig sine høydepunkt, som alle andre Dylan plater, men de er uviktige. Jeg kan dog skjønne hans situasjon; "Hvor får jeg disse geniale greiene fra? Platon snakker masse om disse gudesendte Musene, så ja, det kan jo ikke være noe annet , enn den O'hellige Gud"
Men over til noe mer hyggelig, i 1975 kommer Blood on the Tracks ut. Han har funnet tilbake noe av det utrykket han hadde tidligere. Singer/songwriter står i sentrum med et gnistrende backingband i bakgrunnen.
Dylan er den eneste som kan synge så ravende likgyldig, men på samme tid utrykke smerte og bitterhet. Det er det som skjer når jeg hører Blood on the Tracks, det er den bitterheten, det sinnet som overtar hele tilværelsen. Ekteskapet med Sarah oh Sarah befinner seg i skjærsilden, han prøver å være fornuftig, å akseptere, men står igjen med forsøket.
Flowers on the hillside, bloomin' crazy. Crickets talkin' back and forth in rhyme. Blue river runnin' slow and lazy. I could stay with you foreverAnd never realize the time.
I You're Gonna Make Me Lonesome When You Go, kan jeg med sikkerhet si at han smiler mens han synger. Jeg vet ikke helt hvorfor, det handler jo om et brudd. Kanskje han skjønner at kjærligheten var så nærme, men dog så langt unna. Kanskje han begynner å bli gal., ikke vet jeg.
I can't feel you anymore, I can't even touch the books you've read
IIIIdiot wind, blowing every time you move your teeeeeth, You're an idiot, babe. It's a wonder that you still know how to breathe.
Jeg føler for å sitere allmusic.com;
Dylan made albums more influential than this, but he never made one better.
Dylan er best på 70 tallet. Fra New Morning i '70 til Street Legal '78, det siste albumet før en idiot slengte et kors opp på scenen eller noe.. De har selvfølgelig sine høydepunkt, som alle andre Dylan plater, men de er uviktige. Jeg kan dog skjønne hans situasjon; "Hvor får jeg disse geniale greiene fra? Platon snakker masse om disse gudesendte Musene, så ja, det kan jo ikke være noe annet , enn den O'hellige Gud"
Men over til noe mer hyggelig, i 1975 kommer Blood on the Tracks ut. Han har funnet tilbake noe av det utrykket han hadde tidligere. Singer/songwriter står i sentrum med et gnistrende backingband i bakgrunnen.
Dylan er den eneste som kan synge så ravende likgyldig, men på samme tid utrykke smerte og bitterhet. Det er det som skjer når jeg hører Blood on the Tracks, det er den bitterheten, det sinnet som overtar hele tilværelsen. Ekteskapet med Sarah oh Sarah befinner seg i skjærsilden, han prøver å være fornuftig, å akseptere, men står igjen med forsøket.
Flowers on the hillside, bloomin' crazy. Crickets talkin' back and forth in rhyme. Blue river runnin' slow and lazy. I could stay with you foreverAnd never realize the time.
I You're Gonna Make Me Lonesome When You Go, kan jeg med sikkerhet si at han smiler mens han synger. Jeg vet ikke helt hvorfor, det handler jo om et brudd. Kanskje han skjønner at kjærligheten var så nærme, men dog så langt unna. Kanskje han begynner å bli gal., ikke vet jeg.
I can't feel you anymore, I can't even touch the books you've read
IIIIdiot wind, blowing every time you move your teeeeeth, You're an idiot, babe. It's a wonder that you still know how to breathe.
Jeg føler for å sitere allmusic.com;
Dylan made albums more influential than this, but he never made one better.
Top 5, nr. 4
4. Modest Mouse - Good News For People Who Love Bad News
Jeg vil nevne en låt først. The World at Large
Ice-age heat wave, can't complain. If the world's at large, why should I remain? Walked away to another plan. Gonna find another place, maybe one I can stand
Jeg sitter foran dataen hjemme på rommet og spiller Settler 2. Jeg har nettopp oppdaget Modest Mouse. Jeg har spillt platen omtrent to og en halv ganger og jeg oppfatter ordene
"Are you dead or are you sleepin'? God I sure hope you are dead".
Først da oppdager jeg at jeg hører på musikk. I et par timer har jeg befunnet meg i den fantastiske verden med amazonere og settlere, og når jeg endelig kommer opp etter luft, oppdager jeg noe kult. Det er så kult at jeg ikke lenger gidder å flykte inn i et dataspill.
Jeg går å legger meg.
Jeg husker hva jeg tenkte akkurat før jeg sovner, Revolusjon for faen.
Jeg vil nevne en låt først. The World at Large
Ice-age heat wave, can't complain. If the world's at large, why should I remain? Walked away to another plan. Gonna find another place, maybe one I can stand
Jeg sitter foran dataen hjemme på rommet og spiller Settler 2. Jeg har nettopp oppdaget Modest Mouse. Jeg har spillt platen omtrent to og en halv ganger og jeg oppfatter ordene
"Are you dead or are you sleepin'? God I sure hope you are dead".
Først da oppdager jeg at jeg hører på musikk. I et par timer har jeg befunnet meg i den fantastiske verden med amazonere og settlere, og når jeg endelig kommer opp etter luft, oppdager jeg noe kult. Det er så kult at jeg ikke lenger gidder å flykte inn i et dataspill.
Jeg går å legger meg.
Jeg husker hva jeg tenkte akkurat før jeg sovner, Revolusjon for faen.
Top 5, nr. 5
Her kommer mitt forsøk på å herme etter High Fidelity, Nick Hornby og Ellinor. Jeg har laget en top 5 album liste. Det skulle vise seg å være skikkelig vanskelig. Men etter mye om og men fant jeg ut at jeg driter i alt som heter den gode smak. Dette er de platene jeg kommer tilbake til gang etter gang, det er de jeg blir lei av, for så å oppdage de på nytt, på en helt ny måte. Det er den musikken som har bilder tvinnet inn i teksten. Det nylig nedlagte nettstedet Pstereo forklarte det sånn omtrentlig slik:
"Du våkner opp på gulvet med rødmende kinn, tung pust og tårefulle øyne, med ingen anelse om hva som foregikk den siste halve timen, bortesett fra at platespilleren stod en gang i tiden på."
Dette er platene som har grepet meg med all sin hysteriske kraft, enten det er raserende aggresjon, milde angstanfall, banebrytende glede, uanstendige elementer, den værste form for selvinnsikt og svevende løssluppenhet. Det er bare å gi seg over for musikkens kraft.
Jeg har egentlig ikke lyst til å rangere de. Faen. Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke! Jeg må. Jeg er pent nødt.
Vi tar det punktvis.
5. Lucinda Williams - Car Wheels on a Gravel Road
Trond gav meg Lucinda Williams, Trod er kjæresten til mamma. Vi hadde ikke flyttet fra Sande enda, og vi hadde nylig oppdaget hvor engasjerte begge to var i den samme musikken. Han fikk meg til å laste ned Right in time. Det slo meg hvor vondt det måtte være å bli pircet slik at blodet renner gjennom huden.
Not a day goes by I don't think about you. You left your mark on me it's permanent, a tattoo. Pierce the skin and the blood runs through.
Det var mitt første møte med Lucinda. Siden det har hun bare vokst på meg som en slags voksekrampe. Det gjør vondt å høre på henne, hun synger så hjerteskjærende og skittent. Hun er på randen av nervesammenbrudd hele tiden, hun klarer nesten ikke å ta i på refrengene. Som om munnen hennes ikke egentlig vil uttale de ordene hånden har skrevet, for da kommer de til live, da er de. Jeg blir alltid rastløs av å høre på henne, jeg må gjøre noe, før det er for sent.
Sun came up it was another day. And the sun went down you were blown away. Why'd you let go of your guitar. Why'd you ever let it go that far. Drunken Angel
"Du våkner opp på gulvet med rødmende kinn, tung pust og tårefulle øyne, med ingen anelse om hva som foregikk den siste halve timen, bortesett fra at platespilleren stod en gang i tiden på."
Dette er platene som har grepet meg med all sin hysteriske kraft, enten det er raserende aggresjon, milde angstanfall, banebrytende glede, uanstendige elementer, den værste form for selvinnsikt og svevende løssluppenhet. Det er bare å gi seg over for musikkens kraft.
Jeg har egentlig ikke lyst til å rangere de. Faen. Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke! Jeg må. Jeg er pent nødt.
Vi tar det punktvis.
5. Lucinda Williams - Car Wheels on a Gravel Road
Trond gav meg Lucinda Williams, Trod er kjæresten til mamma. Vi hadde ikke flyttet fra Sande enda, og vi hadde nylig oppdaget hvor engasjerte begge to var i den samme musikken. Han fikk meg til å laste ned Right in time. Det slo meg hvor vondt det måtte være å bli pircet slik at blodet renner gjennom huden.
Not a day goes by I don't think about you. You left your mark on me it's permanent, a tattoo. Pierce the skin and the blood runs through.
Det var mitt første møte med Lucinda. Siden det har hun bare vokst på meg som en slags voksekrampe. Det gjør vondt å høre på henne, hun synger så hjerteskjærende og skittent. Hun er på randen av nervesammenbrudd hele tiden, hun klarer nesten ikke å ta i på refrengene. Som om munnen hennes ikke egentlig vil uttale de ordene hånden har skrevet, for da kommer de til live, da er de. Jeg blir alltid rastløs av å høre på henne, jeg må gjøre noe, før det er for sent.
Sun came up it was another day. And the sun went down you were blown away. Why'd you let go of your guitar. Why'd you ever let it go that far. Drunken Angel
Friday, January 19, 2007
Kunsten å fotografere
Okay, jeg ser gal ut, jeg vil ikke juge på meg et vakkert utseende, så faen heller. Jeg har nylig kjøpt et kamera, og prøver febrilsk å knipse sånne flotte bilder man ser på reklamene. Det fungerer ikke i det hele tatt. De blir bare feil! Men jeg prøver iallefall. Det skal jeg virkelig ha!
Den aller andre gang!
Se her ja! Oh, I get by with a little help from my friends. Mine tekniske ferdigheter funket ikke. Ellinor sine derimot, er smurt med olje og honning, i tillegg er de hjelsomme og sosiale. Med enklere ord, hun hjalp meg, og vips har man en flott blogg!
Hva som kommer til å stå her, kan jeg uten sikkerhet si at jeg vet. Jeg har dog en mild anelse om at det kommer til å bli musikk, bøker og andre småting. Først og fremst, drar jeg en Dylan, og påpeker at jeg gjør dette for min egen del. Med vilje fremstår jeg kynisk, for i fremtidige blogger, kommer jeg til å være utålelig barnslig!
Hva som kommer til å stå her, kan jeg uten sikkerhet si at jeg vet. Jeg har dog en mild anelse om at det kommer til å bli musikk, bøker og andre småting. Først og fremst, drar jeg en Dylan, og påpeker at jeg gjør dette for min egen del. Med vilje fremstår jeg kynisk, for i fremtidige blogger, kommer jeg til å være utålelig barnslig!
Thursday, January 18, 2007
Den aller første gang
Om dette funker, har jeg vunnet over mine tekniske ferdigheter.
Jeg har alt som skal til, et kamera og en datamaskin. Man burde ha en fungerende hjerne i tillegg til disse grunnleggende byggestenene. Jeg sier ikke mer. Det er ikke sikkert dette her funker engang.
Jeg har alt som skal til, et kamera og en datamaskin. Man burde ha en fungerende hjerne i tillegg til disse grunnleggende byggestenene. Jeg sier ikke mer. Det er ikke sikkert dette her funker engang.
Subscribe to:
Posts (Atom)