Top 5, nr.2

2. Rufus Wainwright - Want One

Jeg har over en lang tid bygget opp min uhemmede dyrkelse av Wainwrightfamilien, og mest av alt Rufus. Jeg leste om han i 31 songs av Nick Hornby. Hornby her snakket om låten One Man Guy. Jeg lastet den ned, (jeg stjal(!) låter, "du ville vel ikke ha stjålet en veske?!?"), hørte den, og glemte den. Den forsvant inn til et sted hvor alle låter du har hørt ligger og dveler og tenker for seg selv, "skal jeg plage nå? nå? Skal jeg sette låten på play i hodet nå? NÅ!" Den valgte rikig tidspunkt, for et par dager etter, leste jeg om de nye platene, Want One og Want Two.

Jeg kjøpte Want Two når den kom ut og tenkte at dette var flott. Fikk aldri helt den følelsen om storhet, men det var flott, og jeg likte historien bak. Far-sønn forholdet mellom Loudon og Rufus er videns kjent, de krangler visst noe fryktelig. Etter en av de virkelig store kranglene med faren, gikk Rufus i studioet og spillte inn disse albumene.

Men altså, rett før jul hadde jeg penger og gikk på sjokkshopping i platekompaniet. Jeg skulle kjøpe julegaver, men endte opp med masse ting til meg selv. Flott, tenkte jeg, meg og min selvkontroll. Det hele gikk nokså fort over da jeg satt på bussen hjem med Want One i posen. Jeg hadde ønsket meg den skikkelig lenge, for jeg visste at Oh What a World, Dinner at Eight (den beryktede låten om far-sønn forholdet) og Go or Go Ahead var på den. Det skulle ikke mer til altså.

Jeg hørte på den i hele jula, på øredøvende styrke, hvilket selvfølgelig resulterte i sure miner fra øvrige tilstedeværende.

No matter how strong, I'm going to take you down with one little stone. I'm going to break you down and see what you're worth, what you're really worth to me

Det er mulig at jeg hadde fått i meg for mye kaffe, men kunne de ikke høre det? Hæ, hvor genialt er ikke dette da! For faen da, lik det, like mye som meg! Det var en heller frustrerende situasjon. Kritikerne var heller glad i Want Two, hvorfor, spør jeg, der er det jo bare tristhet og etterdønningene av adrenalinkicket man får av å være skikkelig sinna, det er trøtthet og aksept, og fortell meg nå, hva skal man med det? Det er for meg uforståelig om man ikke liker Want One, jeg skjønner det bare ikke!

Why'd you have to break all my heart, couldn't you just save a minor part of it?