Top 5, nr. 3

3. Bob Dylan - Blood on the Tracks

Dylan er best på 70 tallet. Fra New Morning i '70 til Street Legal '78, det siste albumet før en idiot slengte et kors opp på scenen eller noe.. De har selvfølgelig sine høydepunkt, som alle andre Dylan plater, men de er uviktige. Jeg kan dog skjønne hans situasjon; "Hvor får jeg disse geniale greiene fra? Platon snakker masse om disse gudesendte Musene, så ja, det kan jo ikke være noe annet , enn den O'hellige Gud"

Men over til noe mer hyggelig, i 1975 kommer Blood on the Tracks ut. Han har funnet tilbake noe av det utrykket han hadde tidligere. Singer/songwriter står i sentrum med et gnistrende backingband i bakgrunnen.

Dylan er den eneste som kan synge så ravende likgyldig, men på samme tid utrykke smerte og bitterhet. Det er det som skjer når jeg hører Blood on the Tracks, det er den bitterheten, det sinnet som overtar hele tilværelsen. Ekteskapet med Sarah oh Sarah befinner seg i skjærsilden, han prøver å være fornuftig, å akseptere, men står igjen med forsøket.

Flowers on the hillside, bloomin' crazy. Crickets talkin' back and forth in rhyme. Blue river runnin' slow and lazy. I could stay with you foreverAnd never realize the time.

I You're Gonna Make Me Lonesome When You Go, kan jeg med sikkerhet si at han smiler mens han synger. Jeg vet ikke helt hvorfor, det handler jo om et brudd. Kanskje han skjønner at kjærligheten var så nærme, men dog så langt unna. Kanskje han begynner å bli gal., ikke vet jeg.

I can't feel you anymore, I can't even touch the books you've read

IIIIdiot wind, blowing every time you move your teeeeeth, You're an idiot, babe. It's a wonder that you still know how to breathe.

Jeg føler for å sitere allmusic.com;

Dylan made albums more influential than this, but he never made one better.