Jeg snakker selvfølgelig om musikk. Musikk man absolutt ikke skal like. Ikke engang som en spøk. I 2002 hopper Avril Lavigne opp og ned på biltak, og man kunne jo ikke unngå å like singelen Complicatet helt innerst inne!?! Jeg håper virkelig ikke det, ellers var jeg fryktelig alene. Til mitt forsvar, skal det sies at jeg var midt i målgruppen, 15 år og sinna.
I 2004 mister jeg veldig mange av mine argumenter for å like Avril, men jeg har fortsatt et igjen. Lene, min søster, elsker både Don't Tell Me og My Happy Ending, hun hører på Under my Skin dagen rundt, til min begeistring. Jeg hadde en teori; om man bare hørte på en plate nok, uansett hvor dårlig det var, endte man opp med å like det. Dette var altså min unnskyldning for å kunne synge høyt til absolutt alle låtene på det albummet.
I 2007 har jeg virkelig ingen grunn til å like vår kjære wannabe teenage rebel Avril Lavigne. Ikke engang spør hvordan jeg klarer det. Jeg som skal ha så god musikksmak. Musikk er jo min ting! Vel, ingen er perfekte, men når jeg hører førstesingelen Girlfriend fra The Best Damn Thing, lurer jeg på om jeg har noe identitet igjen. Er jeg iferd med å finne den bortgjemte og forhåpentligvis godt begravet tenåringen i meg? Den jeg var da jeg gikk i 10 klasse, elsket HIM og (Skrekk og Gru!) Nightwish og gikk i flagrende gevanter og flotthatt?
Jeg håper for guds skyld ikke det. Jeg velger å tro at det er en liten svakhet jeg har. Jeg velger å tro at jeg har en svakhet for enkel, radiovennlig, kommersiell populærmusikk uten kvalitet. Det er noe med det hele som på en merkelig måte appelerer til meg og gir meg lyst til å hoppe på biltak selv. Jeg avslutter med å sitere Avrils nyeste "Girlfriend";
Cause, She's like so whatever
And you could do so much better
I think we should get together now
And that's what everyone's talking about!
Jeg er så fryktelig lei av kvalitetsbøker at jeg tar igjen på meg selv. Skaper litt balanse liksom!
5 comments:
Kjære vene. Dette var mange skremte tanker, og jeg som trodde du skulle være panisk over eksamen?
Ta det med ro, jeg tror det er lov å ha svakhet for radiomusikk. På ordentlig. En er først voksen når en aksepterer barnet i seg, er det ikke noe sånt det heter? Jeg tror kanskje det er på samme måte med tenårene. En først blir voksen når en aksepterer den sinte tenåringen en har vært, og som en litt er innerst inne fremdeles. Dessuten, det var jo gjerne nettopp i tenårene en oppdaget musikk for alvor, det har kanskje noe med saken å gjøre?
Pøh! Tøys og tull!
Sludder og pølsevev!
Jeg pleier å si det på denne måten, når folk spør meg hva slags musikk jeg liker.., svarer jeg at: "jeg liker GOD musikk!"
Så spør folk hva jeg mener med begrepet "god musikk"....
"Jo", sier jeg da..., "det er musikk som JEG liker!"
Man skal ikke gå rundt å være flau fordi man liker avril, eller blink182, eller britney spears heller for den saks skyld..., og folk som ser ned på andre fordi de ikke liker den "riktige" musikken, de kaller jeg for snobber!
Og snobber er det LOV å ikke like!
hihi, Annette - dette siste forsvaret synes jeg du skulle memorere og filosofere grundig over! Så kan vi trekke det frem over en kopp kako på Choco Boco til høsten.
og forresten - alltid huske å undertegne. jeg er selvsagt fremdeles Engeline, bare på feil datamaskin.
Din latsabb! Uansett hvor mye du jobber, du kan vel knotre ned noen ord så jeg vet du er i live?
For å blåse liv i deg har jeg bestemt meg for å tagge deg. Så DER! (jeg er ikke mer datageek enn deg, og jeg vet ikke helt hvordan en gjør dette, så du får pent hente taggen hos meg.)
Forresten, det kan hende vi snur opp ned på rollene. hva om JEG kommer til DEG i sommer? For en dag eller to? Mamma og ungene skal nemlig kjøre gjennom Tønsberg RETT ETTER AT SJUEREN KOMMER UT. Og hujedamig, hvor jeg gleder meg til å diskutere den med deg.
Våkne opp, solstråle!
Post a Comment