Let me go, Let me go, Let me go, Let me go!

I kveld var jeg på studentersamfunnet for første gang! Jeg har ikke vært noe flink til å gå ut for å bli full for å si det sånn. Iallefall var jeg på samfunnet i anledning en konsert jeg på forhånd visste ville bli bra. Jason Molina, kjent fra Magnolia Electric co og Songs:Ohia hadde funnet veien helt fra statene opp til det kalde nord. En seier for konsertnorge! Vi snakker tross alt om kvalitetsrock her!

Et småfullt nervevrak setter føttene sine innefor det enorme lokalet. Hvor i helvete skal jeg? Klubben? Hæ, opp trappa sier du? ah, opp trappa! greit, en hindring lagt ned med vold. Neste hindring; Ehm, skal døra være stengt? okai, jeg kommer i prat med ei jente fra Malaysia og en gutt fra Vietnam. Vi flokker oss rundt baren, og venter på at det hele skal starte.

Folk kommer og går, presser seg frem og tråkker på beina mine. Faen, jævla fulle engelskmenn, svære er de og, blokker utsikten! Mine stakkars nye venner er ganske lave, så de ser omtrent ingenting av scenen. Noen fra klassen har snikt seg inn i lokalet, vi nikker høflig og jeg snakker videre med de andre.

På et eller annet tidspunkt har Mister Molina boltret seg på scenen med en farris bris og øl. Han fleiper! Hver gang dette skjer blir jeg overrasket, for tekstene er ikke av den positive sorten. Han er virkelig flott der han står/sitter (jeg ser ikke), smiler og flirer til og med! det hadde jeg ikke regna med, jeg som trodde dysterhet ville være stikkord her.

"You're making magic!" siern til oss, også "And I'm taking it away!" Selvironien er på plass, ekstra stjerne i boka.

Flott kveld, note to self; legg tøyler på den store angst, og dra på konsert!