Perler man glemmer

Og så kommer tvilen. Ulempen med top 5 lister. De fungerer ikke i lengden! Plutselig husker jeg album som er like gode, om ikke bedre enn de på den faktiske liste. (Herregud herregud herregud, hvordan kunne jeg glemme de, svik annette, svik! akk og ve, hva gikk det av meg?). Den hysteriske delen av meg pleier å presse seg gjennom veggen jeg har bygd rundt den, bare til det formål å gjøre meg, nettopp, hysterisk.

Plata jeg helt hadde glemt er en liten perle fra 90-tallets amerikanske indiescene. Jeg nekter å ikke ta den med på min top 5. Jeg nekter! Hører dere? Nekter! Jeg bryter alle diskurser og meninger ved en top 5 liste, og presenterer Neutral Milk Hotel - In The Aeroplane Over The Sea. Perlen skal få lov til å dele plass med Manics, på hedersplassen. De kan få lov til å trøst hverandre i harde tider, og så kan de skremme hverandre i hjel til andre tider. Neutral Milk Hotel har en noe forstyrret låtskriver som kan finne på å slenge ut linjer som;

And your mum would stick a fork right into daddys shoulder, and dad would throw the garbage all across the floor. As we would lay and learn what each other bodies were for.

Neutral Milk Hotel har den samme tingen som Dylan, man får aldri helt tak på de. Hør bare Communist Daughter.

Så sies det da også at Jeff Magnum, låtskriver og hjerne bak Neutral.., trakk seg tilbake fordi han ble gal. Jeg tror ikke på det, men det er i det minste verdt å merke seg.