I går natt sov jeg en time. En noe tvilsom rekord. Forelesning klokka 0815. Bussen var ubehagelig kvalm, lukten, lyden og den svingete veien med bråstopp enkelte ganger. Hvert steg føles uendelig, det er akkurat som om noen står på beina mine! Forelesningen går størkende, jeg tror jeg fikk med meg fem ord, hvorav jeg gjenkjente to av dem. Herlig! Milde angsanfall truer, paranoia er rett rund hver setning. The end. Forelesning er slutt, kun to timer til neste.
Nervene fra øye til hodet er blottet for kontakt og svimmelheten er et faktum.
På kafeen, med medstudenter. Trangen til å plage alle andre med hvordan det føles. "Det føles ut som om jeg ikke får åpna øya liksom!", Mari backer opp med "de dagene finnes". Alle menneskene prøver å løse mitt problem, følelsen av skyld. Tanken; "faen, jeg skulle ikke ha sagt det", "faen ta selvdestruktivitet". To timer flyr unna, som flygende sneiler, der kommer de surrealistiske tankene, ja.
Ny forelesning. "Jeg skal bare hvile litt". Hah! Jeg sovner. Til mitt forsvar var det en helt ekstremt kjedelig forelesning. Mari fikk heller ikke med seg et ord. Hun leste bok.
Allright, hjemme igjen, jeg legger meg ned med Dylan på hensynsløs styrke. Sovner til "Stuck Inside a Mobile With the Memphis Blues Again", Våkner til "Idiot Wind". Herlig..
Konklusjon. Dette skal aldri, ALDRI skje igjen.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Aldri si aldri, men herlighet så godt du beskriver "dagen derpå"! Vi får se hva vi kan gjøre for å forbedre søvnvanene våre, og som det nyfrelste , treniningsnarkomane dovendyret jeg er, anbefaler jeg litt trening påfulgt av en god og avslappende bok. Og kanskje, selv om det smerter å si det, kanskje må du slutte å reke hos meg.
Post a Comment