Prosesser prinsessor!

Jeg gjennomgår for tiden en sorgprosess, for andre gang. Forrige gang jeg gikk gjennom prosessen var jeg rundt 16, hadde hørt Jeff Buckleys eneste ferdige album veldig veldig mange ganger. Han druknet i Mississippi elva 30 år etter sin fødsel.

Det hele er fryktelig tragisk, og jeg kommer visstnok ikke helt over det, for jeg sitter da her, klokka halv tre om natta å hører Morning Theft for tiende gang. Jeg får meg ikke til å slå den av, som om han dør enda en gang om jeg våger å pirke borti stoppknappen. Jeg sitter her å surmuler om en eller annen ypling som ikke engang fikk sluppet sitt andre album. Hva er det for noe? Johnny Cash er et sorgprosjekt! Men nei da, ikke en eneste tåre.

Kanskje det er faktumet at denne mannen ikke skal lage en ny haug med flotte låter som er så jævelig. Jeg er ikke sikker, han kunne ha blitt stor, ikke sant! Vi snakker jo tross alt om mannen som skjønte Hallelujah her, den første som så potensialet i den noe rufsete orginalversjonen til Cohen. Ikke det at Cohens versjon er dårlig, jeg sier ikke det, men Jeff Buckly gjør den bedre, han tyner melodien til ytterpunktet, og synger så hjerteskjærende ærlig som overhode mulig. Så alle prinsessor, la oss løfte glasset, tørke en liten tåre, tenne et lys, og skåle for tapt genialitet!