Tagget!

Jeg er blitt tagget. Og jeg har en liten anelse om at dette er Ellinors siste forsøk på å prøve å få meg til å oppdatere denne falleferdige bloggen. Det kan faktisk fungere, for dette er en utrolig morsom liten sak. Jeg har aldri blitt tagget før, men jeg tror jeg skjønner opplegget. Man skal gjøre en oppgave, og sende den videre? Sånn omtrent, visstnok. All ære til Ellinor, som får meg til å pusse opp litt:D Jeg sender taggen videre til Marthe!

1. Plukk opp den næraste boka.
2. Opna henne på side 123.
3. Finn den femte setninga.
4. Post dei tre neste setningane.
5. «Tagg» nokre folk og gjev ære til han/ho som «tagga» deg.

Dette er setningene på side 123 i Tordivelen Flyr i Skumringen av Maria Gripe, nok en gang en flott bok anbefalt av den mye omtalte Ellinor:

Ja, og så begynner han da sin tilståelse – for det er en tilståelse det er, ser du, Annika. Det står... ja, slik står det å lese:

“Hvad jeg nu I denne stund akter å nedskrive på dette papir har jeg en gang gitt et hellig løfte om aldri å nevne for noe levende menneske.”

"Hey, hey, you, you, I don't like your girlfriend!"

En lang tid i 2002 var jeg fryktelig flau. I 2004 var jeg minst like, om ikke mer flau. I 2007 topper jeg flauhets lista med stor margin.

Jeg snakker selvfølgelig om musikk. Musikk man absolutt ikke skal like. Ikke engang som en spøk. I 2002 hopper Avril Lavigne opp og ned på biltak, og man kunne jo ikke unngå å like singelen Complicatet helt innerst inne!?! Jeg håper virkelig ikke det, ellers var jeg fryktelig alene. Til mitt forsvar, skal det sies at jeg var midt i målgruppen, 15 år og sinna.


I 2004 mister jeg veldig mange av mine argumenter for å like Avril, men jeg har fortsatt et igjen. Lene, min søster, elsker både Don't Tell Me og My Happy Ending, hun hører på Under my Skin dagen rundt, til min begeistring. Jeg hadde en teori; om man bare hørte på en plate nok, uansett hvor dårlig det var, endte man opp med å like det. Dette var altså min unnskyldning for å kunne synge høyt til absolutt alle låtene på det albummet.

I 2007 har jeg virkelig ingen grunn til å like vår kjære wannabe teenage rebel Avril Lavigne. Ikke engang spør hvordan jeg klarer det. Jeg som skal ha så god musikksmak. Musikk er jo min ting! Vel, ingen er perfekte, men når jeg hører førstesingelen Girlfriend fra The Best Damn Thing, lurer jeg på om jeg har noe identitet igjen. Er jeg iferd med å finne den bortgjemte og forhåpentligvis godt begravet tenåringen i meg? Den jeg var da jeg gikk i 10 klasse, elsket HIM og (Skrekk og Gru!) Nightwish og gikk i flagrende gevanter og flotthatt?


Jeg håper for guds skyld ikke det. Jeg velger å tro at det er en liten svakhet jeg har. Jeg velger å tro at jeg har en svakhet for enkel, radiovennlig, kommersiell populærmusikk uten kvalitet. Det er noe med det hele som på en merkelig måte appelerer til meg og gir meg lyst til å hoppe på biltak selv. Jeg avslutter med å sitere Avrils nyeste "Girlfriend";

Cause, She's like so whatever
And you could do so much better
I think we should get together now
And that's what everyone's talking about!


Jeg er så fryktelig lei av kvalitetsbøker at jeg tar igjen på meg selv. Skaper litt balanse liksom!

Sol, sol kom til meg. Regn, regn gå din vei!

Stephen Fry er en fantastisk mann. Han leser Harry Potter for meg dagen lang når jeg er syk. Jeg har vært syk i nesten en uke nå, og det er vanskelig å finne på noe som ikke tapper meg fullstendig for energi. Det er derfor vi har lydbøker ikke sant! Jeg trenger ikke lese under lesetørke og jeg slipper å få vondt når Emma Watsons hensynsløst myrder Hermione. Jeg trenger ikke å tørke vekk tette tårer under Dumbledores død for å kunne lese videre. Stephen Fry kan bare lese høyt for meg og jeg kan høre. Det er virkelig herlig. '

En ting jeg har funnet ut da, er at Order of the Phoenix er min yndlingsbok. Den svever litt høyere enn Prisoner of Azkaban. Dette er litt rart. Det er kanskje den mørkeste av de alle, men jeg liker så godt de små lyspunktene, som Fred og George, Orderen og selvfølgelig Dumbledores Army og faktum at Neville gjør enorme fremskritt. Jeg liker alt dette. Og jeg liker det faktum at filmen snart ruller over kinoene. Ikke minst, grugleder jeg meg noe fryktelig til siste bok i Potter serien. Harry Potter and the Deathly Hallows. Hvilken sommer dette kommer til å bli!

Russ!

Siden du krever det Ellinor, skal du få virkelig kjedelig nyheter!

Russen har inntatt Moholt. Nok en gang er jeg livredd. Jeg var til og med livredd da jeg selv var en fryktelig kjedelig russ.

Her i Trondheim er dog russetradisjonene noe annerledes. De har begynnt allerede! Det er ikke 1. mai engang, er ikke det liksom en regel?

Jeg skulle en liten tur på butikken, idet jeg ser tre menn i russeutstyr, nærmere forklart en liten genser og russelue. Det var virkelig ubehagelig skal jeg si deg! Jeg gikk så nært veggen jeg kunne. Jeg er som sagt livredd. Lenger borte i gata ser jeg et større antall russ leke noe som ser ut som paradis, eller kanskje strikkhopp, jeg blunket bort mot dem, og fortsatte å gå unaturlig fort.

Hvert år er det det samme. De er fullstendig uberegnelige. Jeg kan ikke huske at vi var så uberegnelige! Jeg har fine minner om å pusse tenner i fontener, for så å pusse fotgjengerfeltet med samme tannbørste. Vi var harmløse, selv om jeg sverget på at jeg skulle være en fryktinngytende russ.

Jeg hater russen.

Where, Where? There!

Jeg er for tiden bortført til et helt annet århundre. Ofte undres jeg over hvor jeg er endt opp, men de lærde grå strides. Noe sier meg at jeg er nødt til å kle meg opp til middag i et veldig herskapshus på 1800-tallet, mens noe annet forteller meg at jeg faktisk er i en kirke på en helt annen planet.

Arcade Fire forteller meg nemlig at de vet om et sted hvor ingen biler, båter, fly eller romskip drar. Jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke dette. Himmelen kanskje? Jeg tar uansett kirkeorgelet fatt og hamrer med. Jeg vet at vi aldri kommer til å sette en fot utenfor denne gudsforlatte kirken, men det gjør meg ingen verdens ting. Dette er akkurat det samme de gjorde forrige gang. De vugget meg i søvn ved å fortelle meg at jeg helst burde unngå å sove, rett og slett fordi tiden vekker alle babyer og dreper gamle folk. De truer med Alexander som ble bitt av en vampyr, og dermed må drikke sitt eget blod og de lokker med elskerne som lager tunneler i snøen, får langt hår, og glemmer alt de en gang visste. Jeg faller alltid i fella.

Noen ganger er jeg dog nødt til å komme opp etter luft. Jeg trekker inn ren 1800-talls engelsk luft og snakker på et fryktelig borgelig nivå. Jane Eyre er min ukjente storesøster og vi er begge ganske forelsket i mr. Rochester.

Jeg tror ikke dette er helt sunt. Ferier har aldri helt vært min ting. Ikke en gang en ukes ferier. Jeg mener, man vet jo aldri hvor man lander!

Planer

Jeg gleder meg veldig til tiden fremover. En eksamen lettere og med store planer om hjemreise og Bright Eyes konsert er ikke motarbeidende faktorer. Min hjemreise den 20. Mars fører med seg masse fint. Nevnte konsert med Bright Eyes, min selvdestruktive helt oppigjennom mange år kommer til å bli meget interessant. Desverre var jeg ikke i stand til å få tak i billett til min gode venn og eneste meddyrker Kaja i Bergen, derfor drar jeg alene. Jaja..

(Jeg må huske på å dra en tur til bestemor, husk husk husk annette.)

På hjemreisen har jeg klart å forhandle med meg min stesøster Anette oppover. Jada, hvor sært er ikke det, to An(n)etter. Hun skal være her tre dager før hun drar hjem til det trygge Vestfold. Etter et flott opphold med Anette kommer Kaja Piraya(en annen Kaja som dykker i Lofoten) for å sove over to dager før hun drar til Egypt.

Så, se på meg; Jeg har planer!

Snobber og musikk

Jeg begynner å bli litt lei av musikksnobber. Det er greit at man fremmer den gode smak, flott, noen må jo gjøre det og, men jeg gidder faen meg ikke være en av dem lenger! Heia Mika og den dårlige smak!