"Hey, hey, you, you, I don't like your girlfriend!"

En lang tid i 2002 var jeg fryktelig flau. I 2004 var jeg minst like, om ikke mer flau. I 2007 topper jeg flauhets lista med stor margin.

Jeg snakker selvfølgelig om musikk. Musikk man absolutt ikke skal like. Ikke engang som en spøk. I 2002 hopper Avril Lavigne opp og ned på biltak, og man kunne jo ikke unngå å like singelen Complicatet helt innerst inne!?! Jeg håper virkelig ikke det, ellers var jeg fryktelig alene. Til mitt forsvar, skal det sies at jeg var midt i målgruppen, 15 år og sinna.


I 2004 mister jeg veldig mange av mine argumenter for å like Avril, men jeg har fortsatt et igjen. Lene, min søster, elsker både Don't Tell Me og My Happy Ending, hun hører på Under my Skin dagen rundt, til min begeistring. Jeg hadde en teori; om man bare hørte på en plate nok, uansett hvor dårlig det var, endte man opp med å like det. Dette var altså min unnskyldning for å kunne synge høyt til absolutt alle låtene på det albummet.

I 2007 har jeg virkelig ingen grunn til å like vår kjære wannabe teenage rebel Avril Lavigne. Ikke engang spør hvordan jeg klarer det. Jeg som skal ha så god musikksmak. Musikk er jo min ting! Vel, ingen er perfekte, men når jeg hører førstesingelen Girlfriend fra The Best Damn Thing, lurer jeg på om jeg har noe identitet igjen. Er jeg iferd med å finne den bortgjemte og forhåpentligvis godt begravet tenåringen i meg? Den jeg var da jeg gikk i 10 klasse, elsket HIM og (Skrekk og Gru!) Nightwish og gikk i flagrende gevanter og flotthatt?


Jeg håper for guds skyld ikke det. Jeg velger å tro at det er en liten svakhet jeg har. Jeg velger å tro at jeg har en svakhet for enkel, radiovennlig, kommersiell populærmusikk uten kvalitet. Det er noe med det hele som på en merkelig måte appelerer til meg og gir meg lyst til å hoppe på biltak selv. Jeg avslutter med å sitere Avrils nyeste "Girlfriend";

Cause, She's like so whatever
And you could do so much better
I think we should get together now
And that's what everyone's talking about!


Jeg er så fryktelig lei av kvalitetsbøker at jeg tar igjen på meg selv. Skaper litt balanse liksom!

Sol, sol kom til meg. Regn, regn gå din vei!

Stephen Fry er en fantastisk mann. Han leser Harry Potter for meg dagen lang når jeg er syk. Jeg har vært syk i nesten en uke nå, og det er vanskelig å finne på noe som ikke tapper meg fullstendig for energi. Det er derfor vi har lydbøker ikke sant! Jeg trenger ikke lese under lesetørke og jeg slipper å få vondt når Emma Watsons hensynsløst myrder Hermione. Jeg trenger ikke å tørke vekk tette tårer under Dumbledores død for å kunne lese videre. Stephen Fry kan bare lese høyt for meg og jeg kan høre. Det er virkelig herlig. '

En ting jeg har funnet ut da, er at Order of the Phoenix er min yndlingsbok. Den svever litt høyere enn Prisoner of Azkaban. Dette er litt rart. Det er kanskje den mørkeste av de alle, men jeg liker så godt de små lyspunktene, som Fred og George, Orderen og selvfølgelig Dumbledores Army og faktum at Neville gjør enorme fremskritt. Jeg liker alt dette. Og jeg liker det faktum at filmen snart ruller over kinoene. Ikke minst, grugleder jeg meg noe fryktelig til siste bok i Potter serien. Harry Potter and the Deathly Hallows. Hvilken sommer dette kommer til å bli!