Let me go, Let me go, Let me go, Let me go!

I kveld var jeg på studentersamfunnet for første gang! Jeg har ikke vært noe flink til å gå ut for å bli full for å si det sånn. Iallefall var jeg på samfunnet i anledning en konsert jeg på forhånd visste ville bli bra. Jason Molina, kjent fra Magnolia Electric co og Songs:Ohia hadde funnet veien helt fra statene opp til det kalde nord. En seier for konsertnorge! Vi snakker tross alt om kvalitetsrock her!

Et småfullt nervevrak setter føttene sine innefor det enorme lokalet. Hvor i helvete skal jeg? Klubben? Hæ, opp trappa sier du? ah, opp trappa! greit, en hindring lagt ned med vold. Neste hindring; Ehm, skal døra være stengt? okai, jeg kommer i prat med ei jente fra Malaysia og en gutt fra Vietnam. Vi flokker oss rundt baren, og venter på at det hele skal starte.

Folk kommer og går, presser seg frem og tråkker på beina mine. Faen, jævla fulle engelskmenn, svære er de og, blokker utsikten! Mine stakkars nye venner er ganske lave, så de ser omtrent ingenting av scenen. Noen fra klassen har snikt seg inn i lokalet, vi nikker høflig og jeg snakker videre med de andre.

På et eller annet tidspunkt har Mister Molina boltret seg på scenen med en farris bris og øl. Han fleiper! Hver gang dette skjer blir jeg overrasket, for tekstene er ikke av den positive sorten. Han er virkelig flott der han står/sitter (jeg ser ikke), smiler og flirer til og med! det hadde jeg ikke regna med, jeg som trodde dysterhet ville være stikkord her.

"You're making magic!" siern til oss, også "And I'm taking it away!" Selvironien er på plass, ekstra stjerne i boka.

Flott kveld, note to self; legg tøyler på den store angst, og dra på konsert!

Perler man glemmer

Og så kommer tvilen. Ulempen med top 5 lister. De fungerer ikke i lengden! Plutselig husker jeg album som er like gode, om ikke bedre enn de på den faktiske liste. (Herregud herregud herregud, hvordan kunne jeg glemme de, svik annette, svik! akk og ve, hva gikk det av meg?). Den hysteriske delen av meg pleier å presse seg gjennom veggen jeg har bygd rundt den, bare til det formål å gjøre meg, nettopp, hysterisk.

Plata jeg helt hadde glemt er en liten perle fra 90-tallets amerikanske indiescene. Jeg nekter å ikke ta den med på min top 5. Jeg nekter! Hører dere? Nekter! Jeg bryter alle diskurser og meninger ved en top 5 liste, og presenterer Neutral Milk Hotel - In The Aeroplane Over The Sea. Perlen skal få lov til å dele plass med Manics, på hedersplassen. De kan få lov til å trøst hverandre i harde tider, og så kan de skremme hverandre i hjel til andre tider. Neutral Milk Hotel har en noe forstyrret låtskriver som kan finne på å slenge ut linjer som;

And your mum would stick a fork right into daddys shoulder, and dad would throw the garbage all across the floor. As we would lay and learn what each other bodies were for.

Neutral Milk Hotel har den samme tingen som Dylan, man får aldri helt tak på de. Hør bare Communist Daughter.

Så sies det da også at Jeff Magnum, låtskriver og hjerne bak Neutral.., trakk seg tilbake fordi han ble gal. Jeg tror ikke på det, men det er i det minste verdt å merke seg.